Rettssikkerhetskonferanses åpningstale

Kjære alle sammen.

Velkommen til Rettssikkerhetskonferansen og til utdelingen av Rettssikkerhetsprisen for 21. gang.

For første gang arrangerer vi konferansen her, i Universitetets aula. Det gir en særlig ramme. Bygningene rundt oss har vært hjem for Det juridiske fakultet siden midten av 1800-tallet, og generasjoner av jurister har fått sin utdanning i og rundt disse rommene.

Men rettssikkerheten hører ikke først og fremst hjemme i juridiske fakulteter, rettssaler og lovsamlinger. Den hører hjemme i menneskers liv.

Den viser seg når et menneske møter en offentlig etat. Når politiet bruker makt. Når en domstol skal avgjøre hvem som har rett. Eller når noen står alene mot staten.

Og den viser seg i hvem vi regner som en del av fellesskapet.

Vi samles i dag kort tid etter Kong Haralds bortgang og bisettelse. De siste ukene har Norge på mange måter stanset opp. Mennesker med svært forskjellig bakgrunn, og med ulikt syn på både kongehuset og monarkiet, har tatt del i det samme nasjonale farvel.

En slik avskjed kan gjøre noe synlig som vi ellers sjelden stanser ved: betydningen av institusjoner, kontinuitet og en historie vi deler.

Men den har også minnet oss om betydningen av enkeltmennesket i institusjonen.

Når Kong Haralds liv nå oppsummeres, er det ikke bare de store statsbesøkene og høytidelige anledningene som trekkes frem. Vi vender tilbake til øyeblikk der han sa noe om hvem vi er. Hvem vi ønsker å være.

Mange har igjen delt talen Kongen holdt i Slottsparken i 2016. Der beskrev han et Norge som rommet mennesker med ulik bakgrunn, ulik tro, ulik funksjonsevne og ulik kjærlighet. Nordmenn hadde røtter både i Norge og i Afghanistan. I Polen, Somalia og Syria. Nordmenn trodde på Gud, Allah, altet og ingenting. Og nordmenn elsket mennesker av både samme kjønn og motsatt kjønn.

Det var ikke en politisk programerklæring. Men det var en utvidelse av det norske «vi».

For mennesker som over tid har vært omtalt som fremmede, minoriteter eller særgrupper, har det betydning å bli omtalt som en selvfølgelig del av folket. Det gjelder mennesker som har innvandret til Norge. Det gjelder skeive. Det gjelder mennesker med funksjonsnedsettelser, mennesker med en annen tro enn flertallet og mennesker som på andre måter har opplevd å stå litt utenfor den nasjonale fortellingen.

Den anerkjennelsen er viktig for dem som blir sett. Men den er også viktig for oss alle.

Et samfunn der noen stadig må spørre om de fullt ut hører til, blir et mindre trygt samfunn. Inkludering er ikke en særinteresse for minoriteter. Det er en del av samfunnets tillitsgrunnlag.

Her møtes Kong Haralds fortelling om fellesskapet og rettsstatens oppgave.

For det er ikke nok å si at alle hører til.

Et inkluderende samfunn må også sørge for at alle omfattes av de samme rettighetene, den samme beskyttelsen og den samme respekten for menneskeverdet.

Likhet blir først reell når loven beskytter oss. Når myndighetene behandler oss rettferdig. Når makt kan kontrolleres. Og når det enkelte mennesket faktisk har mulighet til å hevde sin rett.

Det er derfor slagordet for Juristforbundets landsmøte senere i høst er:

Din kompetanse – andres trygghet.

Det peker mot kjernen i juristers samfunnsoppdrag.

En juridisk vurdering kan være forskjellen mellom et riktig og et uriktig vedtak. Mellom at en rettighet blir ivaretatt og at den bare finnes på papiret. Mellom legitim myndighetsutøvelse og maktmisbruk.

Men dette er ikke bare et budskap til jurister.

Rettsstaten er ikke juristenes eiendom. Den tilhører alle. Og ansvaret for å vedlikeholde den ligger hos langt flere enn dem som har juridisk embetseksamen.

Det gjelder politikere som vedtar lover og fordeler ressurser. Journalister som undersøker hvordan makt brukes. Og innbyggere som bruker ytringsfriheten, deltar i demokratiet og stiller myndighetene til ansvar.

2026 er Totalforsvarsåret.

Når vi snakker om beredskap, er det lett å tenke på våpen, kvinner og menn i uniform, infrastruktur og digitale angrep.

Men totalberedskap handler ikke bare om hvordan vi skal forsvare Norge. Den handler også om hva slags Norge vi skal forsvare.

Vi skal forsvare et samfunn der makten er bundet av loven.

Der domstolene er uavhengige, der mennesker kan ytre seg uten frykt, der et politisk flertall ikke står fritt til å sette mindretallets rettigheter til side. Der kriser ikke brukes som begrunnelse for å hoppe over den rettsstaten vi sier at vi forsvarer.

Det er nettopp når samfunnet kommer under press, at disse prinsippene blir prøvd.

I Juristforbundets samfunnsundersøkelse før sommeren svarte over halvparten at de tror utenlandske myndigheter kan påvirke norske stortingsvalg. Enda flere tror utenlandske myndigheter sprer propaganda og desinformasjon i det norske samfunnet.

Å beskytte demokratiet krever derfor mer enn å hindre digitale angrep. Vi må også opprettholde tilliten til at valgene er frie, at informasjonen fra myndighetene er pålitelig, og at institusjonene ivaretar samfunnets interesser.

I dag spør vi blant annet: Hva skjer dersom rettsstaten hackes? Offentlige beslutninger, registre og kritiske samfunnsfunksjoner er avhengige av digitale systemer. Når disse systemene angripes eller manipuleres, angripes også rettighetene og tilliten som systemene skal beskytte.

I dag spør vi også om staten selv kan være med på å finansiere kriminelle nettverk.

Velferdsstaten bygger på tillit. Vi har ordninger som skal sikre mennesker inntekt, helse, omsorg og trygghet når livet endrer seg. Disse ordningene er blant de tydeligste uttrykkene for det norske fellesskapet. Nettopp derfor er de attraktive for organiserte kriminelle.

Når kriminelle nettverk systematisk forsøker å tappe offentlige ordninger for penger, er det ikke bare økonomisk kriminalitet. Det er et angrep på tillitssystemet.

Pengene som forsvinner, skulle gått til mennesker som trenger dem. Og når misbruket blir omfattende, vokser presset for mer kontroll, mer overvåkning og strengere vilkår. Dermed kan kriminaliteten også ramme dem ordningene faktisk er til for.

Velferdskriminalitet er ikke offerløs.

Den rammer fellesskapet. Den rammer mennesker som er avhengige av at systemene virker. Og den kan over tid svekke viljen til å finansiere de universelle ordningene velferdsstaten bygger på.

Våre medlemmer i politiet, påtalemyndigheten, Skatteetaten og Nav har bidratt til fremskritt gjennom samarbeid og felles prosjekter. Bedre informasjonsflyt kan gjøre det mulig å oppdage svindelforsøk tidligere og hindre at offentlige midler utbetales til kriminelle.

Men informasjonsdeling er heller ikke et ubetinget gode.

Også her må rettsstaten være til stede. Hvilke opplysninger skal kunne deles? Mellom hvilke aktører? Til hvilke formål? Hvem får tilgang? Og hvordan unngår vi at kampen mot kriminalitet fører til at personvernet og rettssikkerheten svekkes for alle andre? At det er rettsstaten som står tapende igjen?

Et annet spørsmål på konferansen er hvordan vi skal ta håndgranatene fra tenåringene. Formuleringen er dramatisk fordi virkeligheten er dramatisk.

Når barn og unge rekrutteres til kriminalitet, må samfunnet reagere. Vi må spørre hvem som rekrutterer dem, hvorfor de lar seg rekruttere, og hvor samfunnet var før håndgranaten havnet i deres hender.

Rettssikkerhet innebærer at mennesker holdes ansvarlige for handlingene sine. Men et rettssikkert samfunn må også forstå forskjellen mellom bakmenn som organiserer kriminaliteten, og barn som lokkes, presses eller trues inn i den.

Det er mulig å være tydelig mot kriminalitet og samtidig insistere på forebygging, rehabilitering og proporsjonalitet i straffereaksjonen. Det vanskeligste spørsmålet er sjelden om samfunnet skal reagere, men hvordan reaksjonen kan beskytte både samfunnet og muligheten for at et ungt menneske kan få et annet liv.

Det er lett å si at Norge bygger på lov og rett. Et vanskeligere spørsmål er om rettsstaten faktisk er tilgjengelig for alle.

I Juristforbundets nevnte samfunnsundersøkelse, svarte knapt halvparten at de mener loven er lik for alle, uavhengig av hvor de bor og hvor mye penger de har.

Bare tre av ti oppga at de vet hvordan de kan ta en sak til domstolene. Omtrent like få mente at de ville ha økonomi til å gjennomføre en sak.

Det er alvorlige funn.

Rettigheter har begrenset verdi dersom mennesker ikke forstår dem, ikke får hjelp til å hevde dem eller ikke har råd til å få en uenighet prøvd. Kanskje aller verst: opplever at de ikke gjelder for dem.

For mange er kostnadene ved juridisk bistand, og risikoen ved å føre en sak, så høye at de lar være. Da risikerer vi en rettsstat der mange kan ha rett, uten nødvendigvis å få rett.

Senere i dag deler vi ut Rettssikkerhetsprisen.

I 1983 ble sykehjemsbestyrer Arnfinn Nesset dømt for 22 drap og ett drapsforsøk. Årets prisvinner har over flere år undersøkt saken på nytt og stilt spørsmål ved etterforskningen, tilståelsene, domfellelsen og pressedekningen.

Rettssikkerhetsprisen 2026 går til journalist og forfatter Simen Sætre. (Det fortjener en applaus!)

Arbeidet hans minner oss om et viktig skille:

Tillit er ikke det samme som ukritisk tro.

Tvert imot må tillit som skal vare, tåle kritikk og etterprøving. Domstoler, politi, påtalemyndighet, forvaltning, presse og politiske myndigheter må kunne undersøkes, også lenge etter at en sak tilsynelatende er avsluttet.

Å stille spørsmål ved en dom er ikke å svekke rettsstaten.

Å undersøke om bevisene holdt, om en tilståelse var reell, og om både politi, påtalemyndighet, domstoler, advokater og medier gjorde jobben sin, er å ta rettsstaten på alvor.

Vi trenger institusjoner vi kan ha tillit til. Men vi trenger også mennesker som undersøker om tilliten er fortjent. Gratulerer så mye med prisen, Simen Sætre!

Kong Harald brukte sin posisjon til å tegne et større bilde av hvem vi er.

Rettsstatens oppgave er å sørge for at dette fellesskapet også får et reelt innhold.

At loven gjelder når det er vanskelig.

At makt har grenser.

At kriser ikke setter rettighetene ut av spill.

At språket, bakgrunnen, kjærligheten eller størrelsen på bankkontoen ikke avgjør om et menneske får rett.

Takk for oppmerksomheten.