Rettsstaten Norge – evig og uforanderlig?

av Håvard Holm, president i Juristforbundet

Håvard Holm, Foto: Thomas Haugersveen

For et par uker siden arrangerte Juristforbundet Rettssikkerhetskonferansen for 12. gang i Gamle Logens ærverdige lokaler. Årets konferanse ga bl.a. innblikk i en virkelighet for aktører i rettsvesenet som er svært fjern fra vår norske virkelighet.

Foredraget til justitiarius i Polens høyesterett, dr. Malgorzata Gersdorf, gjorde et dypt inntrykk på meg, og – er jeg sikker på – alle tilstedeværende.

I et stort land midt i Europa, som etter Berlin-murens fall etablerte et domstolsystem i samsvar med bl.a. anbefalingene fra Venezia-kommisjonen, utsettes domstolorganer, domstoler og enkeltdommere for utilslørte angrep fra politiske myndigheter. De har åpenbart til hensikt å svekke domstolenes stilling og legitimitet, og gi regjeringen en innflytelse over domstolene som er i strid med grunnleggende rettsstatsprinsipper.
Dr. Gersdorf er direkte berørt av forsøkene på illegitim innflytelse fra regjeringens side over domstolene, i dette tilfellet Polens høyesterett. Men hun har stått sterkt imot. Og hun står imot – for dette er dessverre ikke et avsluttet kapittel i polsk og europeisk historie.

Rettsstaten skal beskytte borgerne mot makten

Og vi fikk et sterkt og tankevekkende foredrag fra vinneren av årets Rettssikkerhetspris, riksadvokat Tor-Aksel Busch, bl.a. om betydningen av at også påtalemyndigheten er uavhengig av den utøvende makt ved behandlingen av enkeltsaker.

Overholdelse av anerkjente rettsstatlige prinsipper er en grunnleggende byggestein i et demokratisk samfunn. Rettsstaten skal sikre borgerne mot vilkårlighet og maktovergrep fra styresmaktene. Den er slik sett ikke mindre enn en nødvendig forutsetning for sivilisasjon og menneskerettigheter.

Det står i det store og hele bra til med Norge som rettsstat. Vi – som det gjerne heter når ting går bra – scorer høyt på indekser som måler bl.a. demokrati og domstoluavhengighet. Og vi scorer høyt på tillit, ikke minst til domstolene. En velutviklet rettskultur og stabile samfunnsforhold er etter mitt syn avgjørende forutsetninger for dagens situasjon.

Vi venter på fortsettelsen fra Domstolkommisjonen

Men det betyr ikke at det ikke er forbedringspunkter, særlig hva angår domstolenes formelle konstitusjonelle stilling. Dette gjelder særlig regjeringens innflytelse over dommerutnevnelser og oppnevning av medlemmer til de organer som utgjør domstolenes institusjonelle rammeverk.

Domstolkommisjonen skal i sin delutredning II vurdere flere spørsmål som gjelder domstolenes uavhengighet av de øvrige statsmakter. Vi er mange som venter i spenning på den utredningen, og jeg føler meg trygg på at utviklingen i Europa vil danne et sentralt bakteppe for kommisjonens vurderinger.

I en velfungerende rettsstat skal domstolene virke uavhengig av parlamenters og regjeringers skiftende politiske farge, og være robuste mot stemningsbølger og politiske kastevinder. Slike domstoler bidrar til samfunnsmessig stabilitet, og utgjør en garanti for borgernes rettssikkerhet.

Også påtalemyndigheten må være uavhengig

Når vi diskuterer rettsstatlige problemstillinger, står vanligvis domstolene i sentrum. Men selv om uavhengige domstoler er en nødvendig forutsetning, er det ikke en tilstrekkelig forutsetning for en velfungerende rettsstat. Det er behov også for andre institusjoner som – både reelt og formelt – er uavhengige av den utøvende makt. Viktigst her er, etter mitt syn, påtalemyndigheten, advokatene og mediene, men det er også grunn til å nevne betydningen av et aktivt og bevisst sivilsamfunn.

Avtroppende riksadvokat Tor-Aksel Busch har lenge påpekt at påtalemyndigheten bør få en formell uavhengighet fra politisk styring. Han har understreket at han ikke har opplevd noe utilbørlig forsøk på påvirkning fra regjeringens side i enkeltsaker, men ønsker prinsippet lovfestet for å sikre denne delen av rettsstaten for fremtiden.

Derfor er det svært gledelig og fortjent at riksadvokat Busch, rett før sin avgang, fikk oppleve at regjeringen foreslo nettopp en formalisering av påtalemyndighetens uavhengighet, gjennom endring av straffeprosessloven.

Vil vår sterke rettskultur vare?

Så er spørsmålet om vi i Norge vil styrke det konstitusjonelle vernet for rettsstatens sentrale institusjoner – i første omgang domstolene, i neste omgang påtalemyndigheten. Tar vi sjansen på at vår sterke rettskultur og våre stabile samfunnsforhold vil vedvare, slik at vi også i fremtiden vil kunne leve godt med et konstitusjonelt rammeverk som på flere punkter ikke er i samsvar med anerkjente internasjonale anbefalinger?

Den ballen ligger nå hos Domstolkommisjonen.