– Misvisende om domstolsreform fra Jørn Øyrehagen Sunde
Wiggo Storhaug Larssen, leder for JF-D Den norske dommerforening
I dag har noen av domstolene for lite å gjøre, mens andre sliter med å ta unna sakene.
Innlegget ble opprinnelig publisert på bt.no.
Professor Jørn Øyrehagen Sunde kritiserer i et leserinnlegg problemstillingen i Bergens Tidendes lederartikkel om ny domstolstruktur.
Sunde tar feil når han hevder forslaget til domstolstruktur ikke tar brukerperspektivet alvorlig. Jeg oppfatter tvert om at det er dette perspektivet som tas i de to forslagene som fortsatt ligger ute til høring.
Realiteten er at mange mindre domstoler rett og slett har for lite virksomhet, mens mange større domstoler og dommere der arbeider vesentlig mer enn vanlig arbeidstid for å få unna en økende saksmengde.
Det må være et hovedmål at tilgangen til den tredje statsmakt er lik over hele landet og at arbeidet som utføres har samme høye kvalitet uansett hvor man bor.
Reformen dreier seg ikke først og fremst om store saker og hvitsnippforbrytere. De håndteres greit, stort sett i store domstoler sentralt i landet. Men også de som strever med å få løst uenighet om hvor barn skal bo, eiendomsgrenser osv. må kunne stille samme krav til domstolene. Det samme gjelder ikke minst straffesakene.
Domstolkommisjonen – et meget bredt sammensatt utvalg nedsatt av regjeringen – la opp til en struktur der de fleste brukere vil kunne nå domstolene innen to timer. Legger en til at svært få brukere trenger å komme til domstolene i løpet av livet, må det være en akseptabel distanse for brukerne. De forvaltningsoppgaver som gjorde at folk flest trengte å møte opp i domstolene, er for lengst lagt til forvaltningen, der de hører hjemme.
Høy kvalitet uavhengig av bosted er helt avgjørende for å bevare og bygge tillit hos befolkningen. Domstolene er kunnskapsarbeidsplasser som har behov for de beste dommerne. Det er et beklagelig faktum at mange distriktsdomstoler sliter med rekrutteringen. En viktig årsak er at små domstoler mangler et faglig miljø.
Til dette kommer at de i for stor grad er bemannet med dommerfullmektiger, som nok er flinke, men mangler erfaring. De kan bare ha stillingene i kort tid. Ordningen er også betenkelig i et uavhengighetsperspektiv. Det er rimelig arbeidskraft som Stortinget ikke har vist vilje til å erstatte med faste embetsdommere.
Større domstoler er mindre sårbare ved sykdom, og når kolleger trenger nødvendig etterutdanning. Mens de andre aktørene i rettsalen er spesialiserte, er dommerne generalister. Moderne domstoler trenger også et system der dommerne kan spesialisere seg. Heller ikke dette er det mulig å få til med dagens domstolstruktur.
Endelig er det slik at mange små domstoler mangler gode tinghus, og de mangler teknisk utstyr for digitalisert drift. Domstolene har dårlig erfaring med budsjetter fra Stortinget som kan utvikle domstolene. Det er lite som tyder på at dette vil endre seg.
Jeg synes de spørsmål BT reiser på lederplass er betimelige og treffende. Jeg tror de fleste med god innsikt i domstolenes utfordringer er enig i vurderingene. Det vil være trist om den U-sving som noen partier har tatt, fører til at det gror mose på domstolene.